4.1. Hva er krig, fred og væpnet konflikt?

Definisjoner

Den vide - hobbesianske - betydningen av krig er manifest eller åpen bruk av vold så vel som latent voldsbruk mellom organiserte fellesskap for å oppnå politiske målsettinger. Uppsala Conflict Data Program bruker kamp mellom væpnede styrker fra to parter der minst en av dem er en stat eller myndighetene i en stat, og kampsaken er enten territorium eller regjeringsmakt. Krig krever minst 1000 drepte i kamp per år og væpnet konflikt minst 25 drepte.

Krig i det 20. århundre

I et lengre intervju forteller historikeren Niall Ferguson om hvordan krig har endret seg. Utskriften av intervjuet finner du her.



Krigene i Irak

Krigene mot Irak i 1991 og 2003 representerer noen av de få eksemplene på mellomstatlige kriger etter den kalde krigen - og hvor vestlige stormakter involverte seg direkte utenfor sin egen "sivilisasjon".

Krigene er også høyst forskjellige, ettersom den første krigen i 1991 var FN-sanksjonert "forsvarskrig" på vegne av et okkupert land (Kuwait) og den vestlige koalsijonen trakk seg ut straks målet var nådd. Den andre krigen i 2003 var en "forkjøpskrig" uten FN-godkjennelse, og ledet til en langvarig okkupasjon preget av opprør og interne konflikter.

En av bokens forfattere, Ole Gunnar Austvik, har gjort en del arbeider på oljeinteressenes betydning for staters utenrikspolitikk, deriblant som forklaringsfaktor i forhold til krigene mot Irak.
Under kan du se et intervju, hovedsakelig om den første Irak-krigen.




Kategorier av krig

UCDP/PRIO har kommet fram til fire kategorier, ut fra hvilke parter som kjemper. Kriger mellom stater («interstate») blitt en sjeldenhet. Den typen væpnede konflikter som dominerer i dag, er konflikter internt i stater («intrastate»), gjerne med engasjement fra andre stater ut fra direkte interesser eller rollen som tredjepart («internationalized»).

Afrika og Asia er de mest konfliktfylte områdene, mens området rundt Nord-Atlanteren samt Oceania i en særstilling som "fredssone". Den liberale tesen om demokratisk fred holder derfor muligens stikk. Stabile demokratiske stater verken går til krig mot hverandre eller rammes av interne kriger. Sammenlignet med 1914–1991 som Hobsbawm kalte «det mest morderiske århundre i historiens arkiver» er perioden etter 1991 gradvis blitt relativt fredelig. Kriger og væpnede konflikter generelt lokale og små i omfang . De "nye krigene" representerer stater i sammenbrudd, snarere enn de gamle krigene mellom stater.

Metoder for krigføring

Metodene for krigføring er synlig endret. Den teknologiske utviklingen har medført en militær revolusjon, krigføringen blir profesjonalisert og kapitalintensiv ved høyteknologiske og kostbare våpen. I enkelte tilfeller kan en til og med oppleve at myndighetene privatiserer deler av krigføringen gjennom oppdrag til store sikkerhetsfirma. Når overlegne militær makter er involvert, tar konfliktene ofte form av asymmetrisk krigføring. 

Militæranalytikeren Max Boot diskuterer boken War Made New: Technology, Warfare, and the Course of History 1500 to Today. Transkripsjonen finner du her.

Folkerettslige forpliktelser

Globaliseringsprosessene har også bidratt til å styrke de underlegne. Kosmopolitikken setter fokus på individuell sikkerhet og menneskerettigheter, og globaliserte media gir innsyn i krigføring. som følger med globaliseringen av media. Dette, sammen med de etter hvert velutviklede folkerettslige forpliktelsene, hemmer i hvert fall stater som liker å kalle seg siviliserte.

Nettressurser