Hvorfor krig og voldelig konflikt?

Konflikter kan være uttrykk for en dynamikk som innebærer både positiv endring og utvikling, gitt de rette institusjonelle forutsetningene for å håndtere dem. Men når konflikter ikke håndteres eller brukes til politisk manipulasjon, kan de utløse voldsbruk og ødelegge hele samfunn.

Det finnes mange oppfatninger blant "vanlige folk" om årsaker til krig og om det er en uunngåelig del av det internasjonale systemet. Se gjennom videoen under og noter deg de ulike oppfatningene som uttrykkes.


I et hobbesiansk verdensbilde representerer anarki – i betydningen fravær av en suveren overordnet myndighet – en permanent krigstilstand. Voldsbruk – eller trusselen om det – blir et virkemiddel til å sikre seg goder og forhindre at andre beriker seg på ens bekostning. Statene skaper dermed rammer for et regulert samfunn hvor mellommenneskelig samkvem kan omdannes til samarbeid eller fredelig løsning av konflikter som ikke har karakter av pluss-sum-spill og goder og forhindre at andre beriker seg på ens bekostning. Men dette er innad i statene - utad i det internasjonale system råder fremdeles anarkiet og den permanente krigstilstand.
  • The Failed States Index 2008. Et problem med tradisjonell folkerett er at stater er "rettssubjekt". Statene skal beskytte sine innbyggere. Men hva med når statene bryter sammen eller blir en sikerhetstrussel for egne innbyggere?
  • Teorier om "rettferdig krig". Når kan kriger rettferdiggjøres drøftes i denne artikkelen fra Internet Encyclopedia of Philosophy. Dette kan diskuteres teoretisk og ved å se på folkerettslige avtaler som Geneve and Haag-konvensjonene
  • Professor Vivek Sharma gir et bredt perspektiv på årsakene til krig i intervjuet under.



Cubakrisen 1962

Cubakrisen i 1962 er et eksempel på når den hobbesianske permanente  krigstilstand mellom stater settes på spissen, men ikke slår ut i åpen krigføring.

USAs gamle, selverklærte interessesfære Latin-Amerika ble dratt inn i kampen om verdenshegemoniet under den kalde krigen. Når geriljaen på Cuba lyktes med å styrte diktatoren Batista i 1959 innledet USA en ”counterinsurgency” – politikk, med støtte til etablerte USA-vennlige regimer mot radikale geriljabevegelser. Cuba var en av USAs nabostater og kunne bli springbrett for direkte angrep på USA. Den cubanske ledelsen valgte også å alliere seg med Sovjetunionen. Dette kan delvis forklares sikkerhetspolitisk som beskyttelse mot amerikansk intervensjon, men også ideologisk ut fra en stadig tydeligere kommunistisk orientering i det nye Castro-regimet. Regimet støttet også revolusjonær gerilja-aktivitet andre steder i Latin-Amerika.

Oppdagelsen av utskytingsramper for atomraketter på Cuba i 1962 var et sikkerhetspolitisk sjokk for den amerikanske ledelsen. Cuba-krisen betegner de 13 dagene fra dette sjokket og til Sovjetunionen gikk med på å fjerne rampene, mot garantier for Castro-regimet og fjerning av amerikanske raketter i Tyrkia. I mellomtiden svevet verden i uvisshet om dette ville lede til en 3. verdenskrig ført med atomvåpen.