4.2.2. En flerfaktormodell for interne kriger

En eller flere faktorer

Interne eller internasjonaliserte kriger og væpnede konflikter er en sentral utfordring. Hva som konkret medfører destabilisering og til syvende og sist at stater forfaller ut i en nærmest hobbesiansk anarkitilstand, vil variere og kan ikke fanges opp av enkeltfaktorer.

Mary Kaldor og andre som har tatt for seg «nye kriger», viser til at de stridende partene definerer seg ut fra kulturell identitet, basert på for eksempel etnisitet, religion, hudfarge eller språk. Men kulturelle forskjeller som etnisitet eller religion alene er langt fra tilstrekkelig til å utløse væpnede konflikter. Louise Fawcett hevder at selv om krigføringen kanskje har endret seg, later kontroll over territorium og fordeling av ressurser til fortsatt å være en viktig motivasjon.

Konfliktene i Sudan

Sudan har vært et konfliktområde lenge, med interne kriger basert på etnisitet og religion, som ofte også spiller over i krig over grensene til nabostatene. Les mer om dette i artikkelen under, eller ta en titt på videoen


Konfliktpotensialet ved etnisk identitet

Konfliktpotensialet knyttet til identitet ligger først og fremst i systematisk overlapp med andre motsetninger, eksempelvis hvis det er store etniske eller religiøse minoriteter som opplever seg som politisk undertrykt eller økonomisk marginalisert. Vanlig brukte begreper om dette er deep rooted conflicts (konflikter med dype røtter) og deeply divided societies (dypt delte samfunn), jfr. Harris & Reilly (1998). Legger vi til en situasjon med politisk endring og usikkerhet som gir rom for identitetsbasert propaganda og ledere.

Flerfaktormodeller

I analysen kan man velge å isolere én type årsaksfaktor, for eksempel fattigdom, undertrykkelse eller miljøødeleggelser, gjerne kombinert med en større mengde case. Andre bruker flerfaktormodeller for å belyse de ulike typer årsaker i den enkelte konfliktsituasjon. Dan Smith skiller for eksempel mellom fire ulike årsakskategorier, med utgangspunkt i et rammeverk utviklet av David Dessler; sosiale/historiske skillelinjer,aktørenes målsettinger og valg, de utløsende årsakene og faktorer som påvirker konfliktens intensitet og avslutning.

Sør-Afrika

Et annet eksempel der dette rammeverket kan belyse konflikten, er Sør-Afrika . Her ser vi at tidligere tiders nederlandsk og britisk kolonialisme i stor grad la føringer for ”brennstoffet” i konflikten.

De politiske mobiliseringsstrategiene til den tidligere apartheidstaten og anti-apartheidbevegelsen hadde begge som mål  å styrke både staten og det nasjonen. Men hvilke grupper som skulle inkluderes i det nasjonale fellesskap og staten, var forskjellig.

Apartheidstatens forkjempere mobiliserte for en stat og nasjon basert på et rasefellesskap, med maktbruk som middel. African National Congress (ANC) og andre anti-apartheidgrupperinger mobiliserte for en nasjon basert på felles tilhørighet til staten, uavhengig av etnisk tilhørighet eller rase, der borgerrettigheter for alle var målet. Sivil ulydighet og væpnet motstandskamp var de viktigste midlene, i tillegg til å mobilisere støtte internasjonalt.

Som utløsere kan vi nevne noen av de mest brutale overgrepene fra statens side, som for eksempel Sharpeville-massakren i 1961 og Soweto-opprøret i 1977. Av katalysatorer kan nevnes unntakstilstand i ulike perioder, internasjonale sanksjoner forhandlinger (CODESA 1 og 2), og til slutt forsoningsprosessen som startet for alvor i 1996.
Under kan du se en lang dokumentar Nelson Mandela's Fight for Freedom - Best Documentary, som ser kampen mot apartheid knyttet til Mandelas liv