4.3. Fra krig til fred

Ved den kalde krigens slutt

Ved den kalde krigens slutt kunne det virke som om det internasjonale samfunnet skulle ha bedre forutsetninger for å samarbeide om global sikkerhet og fred. Samtidig var utfordringene store, som illustrert ved den markerte oppgangen i interne væpnede konflikter med høydepunkt tidlig på 1990-tallet.

Realister og liberale har høyst ulike oppfatninger om hvordan "det internasjonale samfunn" og spesifikke IGO-er som FN er i stand til å ivareta kollektiv sikkerhet, spesielt når det er individer eller folkegruppers sikkerhet snarere enn staters sikkerhet det er snakk om.

Folkemordet i Rwanda var et eksempel som kunne tyde på at realistene hadde rett med hensyn til hva som kunne forvnetes av "det internasjonale samfunn"

Folkemordet i Rwanda 1994

Rwanda 1994 er et tragisk eksempel hvordan etnisk baserte konflikter innen rammen av enkeltstater kan føre til at selve staten blir den største trusselen for størstedelen av befolkningen OG på hvordan det internasjonale samfunn IKKE evner å intervenere for å forhindre humanitære katastrofer.


En dagsorden for fred

Fraværet av effektive myndigheter betyr det er ingen til å opprettholde statens ytre forpliktelser og en svikt i forhold til statens ansvar for sikkerheten til individer og grupper. En umiddelbar virkning av den nye situasjonen etter den kalde krigen var  FNs daværende generalsekretær, Boutros Boutros-Ghali, i 1992 la fram rapporten An Agenda for Peace, etter anmodning fra Sikkerhetsrådet.
Etter hvert er prinsippet om det internasjonale samfunnets forpliktelse – The responsibility to protect (R2P) – vedtatt av FNs viktigste organer.

Se videoinnslaget under om intervensjonen i Bosnia 1995, der USA gjenopptok sitt ansvar på vegne av det internasjonale samfunnet etter trageden i Rwanda året før.



Forebygging og fredsoppretting

Dersom målet er en varig fred innenfor rammene av en konsolidert stat, burde de ulike fredstiltakene gjennomføres ved at partene slutter seg frivillig til dem, vanligvis etter forhandlinger. Parter kommer vanligvis frivillig til forhandlingsbordet når situasjonen er fastlåst. Men det er også avgjørende at det finnes entreprenører som ser mulighetene for og ønskverdigheten av å komme seg ut av en slik situasjon, og er i stand til å overbevise andre om det samme.

Under kan du se en video fra en konferanse om fredsforhandlinger som trekker inn erfaringer fra flere steder.




Israel-Palestinakonflikten og Oslo-kanalen

Konflikten mellom Israel og palestinerne er blant de væpnede konfliktene som virker uløselig, særlig innenfor rammene av én stat.


Fredsbygging

Fredsbygging er veien til en positiv fred - og dreier seg i realiteten om forsøk på stats- og nasjonsbygging. Men innenfor statsdannelser som har feilet så mye at det har brutt ut åpen krig kan utsiktene for å lykkes  være så dårlige – og kostnadene ved å opprettholde den så store – at det ikke er noen annen utvei enn å dele staten. Erfaringene er også høyst blandet.

Oppbyggingen av det nye Sør-Afrika etter 1990 er et eksempel på at man på egen hånd har lyktes både å begrense en væpnet etnisk konflikt og å få til en fredelig overgang innenfor rammene av den samme statsdannelsen. På den andre siden står for eksempel den multietniske bosniske staten som fordi ytre aktører som USA insisterte på en slik løsning - og fordi det i ettertid fortsatt er aktører som er villig til å ta kostnadene ved å holde staten sammen på vegne av det internasjonale samfunnet.

Ambassadør James Dobbins drøfter her amerikanske forsøk på nasjonsbygging i Afghanistan, med sideblikk blant annet på Irak.