4.5. Forsoning – gjenoppbygging av sosiale relasjoner

Det fjerde og siste elementet i fredsbyggingspaletten

Et av resultatene av krigføring internt i et land er svekket og ødelagt tillit mellom menneskene som bor der. Forsoning og oppgjør etter væpnede konflikter, utgjør det fjerde og siste elementet i fredsbyggingspaletten. Forsoning er et avgjørende element i å (gjen)skape det politiske fellesskapet vi kjenner fra nasjonsbyggingsprosesser.
  • En god og oversiktlig artikkel om Transitional Justice med masse litteraturreferanser finner du i The Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Rettsforfølgelse og krigsforbrytertribunal

Et rettsoppgjør der de som er skyldige i menneskerettighetsbrudd dømmes for dette, forutsetter at staten har kapasitet til å arrestere gjerningspersonene og gjennomføre en rettferdig prosess. Der statene ikke har ønske om eller kapasitet til en slik prosess, kan den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) eller FN kan ansvar for enkelttilfeller som Jugoslavia og Rwanda ved å opprette spesialdomstoler som skal ta seg av disse rettsprosessene. I andre tilfeller, som Sierra Leone og Kambodsja, har de bistått nasjonale særdomstoler for krigsoppgjør.

Den sør-afrikanske dommeren Richard Goldstone har lang erfaring fra krigsforbryterdomstoler og holder under en forelesning over temaet.


Under kan du se glimt fra - og kommentarer til - saken mot Radovan Karadzic i ICTY, inkludert noen serberes oppfatning av rettferdighet i saken.


For tiden (2010) føres det sak mot Liberias tidligere leder Charles Taylor. Du kan se et innslag om saken under og (inntil videre) følge saken live via Windows Media Player.


I FNs audiovisuelle arkiv finner du forelesninger på video og med annet materiale om internasjonal strafferett mot krigsforbrytere:

Gacaca-domstolene i Rwanda

I enkelte tilfeller kan man nyttiggjøre seg tradisjonelle systemer for rettferdighet i tillegg til internasjonal eller nasjonal rettsforfølgelse og sannhetskommisjoner. I Rwanda har ”Gacaca-domstolene” tatt seg av mindre alvorlige forbrytelser fra folkemordet i 1994. Folkemordet var så omfattende at det ville ta enormt med tid og midler å behandle alle disse sakene gjennom spesialdomstolen i Arusha.

I så måte er et samarbeid med de tradisjonelle strukturene en fordel fordi det kan få fortgang i prosessen. Det kan likevel være noe risikofylt å satse på dette. Theisen (Theissen, 2004) fremhever at prosedyrene i disse strukturene kan være i strid med menneskerettighetene og dessuten kan styrke tradisjonell makt. Dette kan igjen føre til splittelse mellom rettsstaten og lokale strukturer, og manglende statlig kontroll.
Du kan se en video om domstolene under


Tilfellet KONY2012

Joseph Kony har ledet geriljagruppen Herrens motstandsarmé (Lord's Resistance Army - LRA) i kampen mot myndighetene i Uganda i mange år. Kony og geriljaens bisarre framferd og overgrep mot sivilbefolkningen ledet til at Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag utferdiget siktelse mot ham i 2005. Du kan se på lenkene under for litt bakgrunnsmateriale:
Tross siktelsen og USAs støtte til letingen var Kony fremdeles ikke pågrepet og befant seg sannsynligvis ikke i Uganda, men Øst-Kongo. I mars 2012 lanserte NGO'en Invisible Children kampanjen KONY2012 for å øke presset i arbeidet for pågripelse av Kony. Den 29 minutter lange videoen som ble satt i sentrum av kampanjen ble raskt en sensasjon fordi den spredte seg så raskt via sosiale medier. Du kan lese mer om kampanjen i linkene eller se videoen under boksen:




Sannhets- og forsoningskommisjoner

Sannhetskommisjoner er noe annet enn tradisjonelle rettsoppgjør, ikke bare fordi hovedmålet er noe annet den rene straffeforfølgelsen. Ved å unngå formell rettsprosedyrer kan de lettere bryte stillheten om fortidens ugjerninger og dermed få synliggjort både ofrene, deres historier og deres behov. Men det er naturligvis prinsipielt problematisk dersom skyldige ikke blir rettsforfulgt, og en slik prosess alene er ikke nok til å gjøre opp for urett.

Se Allan Ryan diskutere problemstillingen under:


Dommer Richard Goldstone forteller om betydningen av Sannhetskommisjonen for å skrive om Sør-Afrikas historie


Sannhetskommisjoner kan åpne for uformell kommunikasjon mellom ofre og gjerningspersoner og dermed lette prosessen mot empati, anger og tilgivelse. Konfrontasjon mellom overgriper og offer i den Sør-Afrikanske kommisjonen kan du se et eksempel på under:
 

Dialog som metode

Dialog som metode har sine røtter i prinsippene fra det deliberative demokratiet. Det sentrale i forhold til forsoning er partenes forpliktelse til åpent å begrunne handlinger og standpunkter overfor hverandre, så vel som å lytte til og respektere slike begrunnelser, selv om en ikke lykkes i å løse uenigheten.

I samfunn preget av konflikt vil ofte befolkningsgrupper som har vært eller er i krig med hverandre hevde fullstendig forskjellige versjoner av hva konflikten handler om, hvordan historien skal forstås, hvem som er ansvarlig for ugjerninger som er begått, og hvordan framtiden bør se ut.

Et godt eksempel kan være Nansen Dialog (se boksen og videoene under).

Nansen Dialognettverket

Nansen Dialognettverket består av Nansen Dialogsentre i Kosovo, Mostar, Sarajevo, Skopje og andre steder på Vest-Balkan, samt Nansenskolen i Lillehammer. Nettverket bruker dialog som virkemiddel for å støtte forsoningsprosesser og fredsbygging, hovedsaklig på Vest-Balkan.

Erfaringene fra dialogarbeid mellom serbere og albanere i Kosovo i perioden 1995 til 2009 viste et påfallende mønster av parallelle «sannheter» i dypt delte samfunn i hele regionen. Det sterkt forenklede eksemplet nedenfor illustrerer hvor langt serbere og albanere står fra hverandre i forståelse av historien og ønsker for framtiden.


Albansk forståelse:

Serbisk forståelse:

Albanerne ble undertrykt i Jugoslavia (særlig i periodene 1945-1974 og 1989-1999) da politiet/administrasjonen var serbiskdominert. De har ønsket selvstendighet for Kosovo siden 1991, og anerkjente derfor ikke Jugoslavias institusjoner.

Kosovo er et sentralt geografisk område i Serbia, og meget viktig for kulturarven. Serberne er omgitt av albansk flertall, og er derfor den mest utsatte gruppa i Kosovo (særlig i periodene 1974-1989 og 1999-).

NATOs bombing i 1999 var en nødvendig humanitær intervensjon for å hindre planlagt etnisk rensning av albanere som et ledd i serbiske nasjonale ambisjoner

NATOs bombing i 1999 var basert på vestlige, territorielle, strategiske interesser. NATO støttet samtidig en albansk nasjonal frigjøringskrig basert på albansk nasjonalisme.

Hevnaksjoner mot serbere må forstås på bakgrunn av albanske lidelser under krigen.

Overgrep mot serbere i etterkant beviser at det internasjonale samfunnet ikke ønsker å beskytte serbiske sivile, og at albanerne ønsker et etnisk rent Kosovo.

Det internasjonale samfunnet har ikke fulgt opp bra nok – den nye selvstendigheten vil gjøre det mulig å utvikle en mer stabil og økonomisk levedyktig stat. Fortsatt konstitusjonell tilhørighet med Serbia er umulig.

Serberne vil derfor ikke anerkjenne Kosovos politiske institusjoner, men insisterer på å tilhøre Serbia. Et selvstendig albanskdominert Kosovo er umulig.

Da Nansendialogen ble nominert til Nobelprisen i 2009